…she tried to be nice, but it was easier to be cruel…
Sivilstatus: Oppgitt?
Inspirert av Lindis` innlegg (http://www.vgb.no/29223/perma/316008) om diskriminering av bloggerne ved valg av sivilstatus i profilen, velger jeg å hive meg på bølgen… Hvorfor i alle dager er det ikke mulighet for å velge "Oppgitt" som sivilstatus? Er det noe man er som singel så er det i alle fall det!
For tiden sitter jeg med analysekapittelet på masteroppgaven min, og det preger tankegangen merker jeg. Litt synd at man analyserer andre ting enn det man egentlig skal, men sånn er det vel. Jeg kom i alle fall inn på et tankespor/digresjon her en dag jeg satt med nesen i intervjuene mine.
Jeg har flyskrekk. Skikkelig flyskrekk. Selv om jeg har reist mye, og flydd langt og lengre enn langt. Selv om jeg har hoppet i fallskjerm, og dundret mot bakken i 200 km/t. Som jeg turte fordi det selvfølgelig føltes mye tryggere å ha en fallskjerm på ryggen fremfor en livvest under et flysete når jeg først befant meg 14 000 fot over bakken.
Folk påstår at det er ulogisk. Hoppe i fallskjerm, men være redd for å fly. Jeg kan se den til en viss grad, men her følger et eksempel på en skikkelig logisk brist:
(Fritt etter diverse flyturer i inn- og utland):
Jeg, redd:
”… snufs ….”
Flyvertinne som prøver så godt hun kan:
”Er du litt engstelig for å fly, kanskje?”
Jeg, flau og redd:
”Ehh… rødme… bu- hu… ja… snufs… hulk”
Flyvertinne som fortsatt prøver så godt hun kan:
”Er du redd for å kjøre bil?”
Jeg, forundret og redd:
”Eh, nei…”
Flyvertinne som prøver igjen og igjen, stakkar:
”Det er MYE farligere å kjøre bil!”
Riktignok var jeg takknemlig for innsatsen hun la ned i samtalen der jeg satt og stirret døden i hvitøyet, men…
I stedet for å berolige meg med hvor lite sannsynlig det er at noe skal skje med et fly, så forteller hun meg hvor stor sannsynlighet det er for at noe skal skje når jeg kjører bil. Det gjør meg fortsatt ikke mindre redd for å fly.
En frykt nuller jo ikke ut en annen.
Nek.
J
La det være sagt… jeg er ingen stor fan av jakt.
Uten at det er en diskusjon jeg ønsker å ta her.
Men;
En ting som slo meg her jeg satt og hørte på en jaktfortelling på tv var at det ofte skrytes av hvor stort og tungt dyret som er blitt felt er… jo større det er, jo lettere må det jo være å treffe?
Hadde jo vært mer passende, men desto mer uvant å høre guttene skryte i vei:
Du skulle sett den, den var sååå liten;-)
DET ville vært en first timer, det!
Noen ganger blir man litt satt ut når folk sier uventede ting. Altså så satt ut at man ikke helt klarer å summe seg fort nok til å svare riktig…
Min bror har satt i gang produksjonen av etterkommere. Verdens skjønneste, selvfølgelig;) For en tid tilbake kjørte jeg mitt kjære tantebarn på 5 år til en kveldsaktivitet. Siden jeg ikke hadde vært der før, ble det en del omkjøringer på vei dit. Da han endelig skimtet idrettshallen i det fjerne ropte han ut i glede: ”Der er den, der er den. Tante, du er helt genial!” ( God til å gi komplimenter er han;)). Siden jeg var litt stresset etter letingen, trakk jeg et lettelsens sukk da jeg skulle til å sette meg ned for å være tilskuer i hallen. Før jeg kom så langt presenterer min særs utadvendte nevø meg for pappaen til en jente han kjenner der.
”Heisann,” sier pappaen, og strekker frem hånden. ”Er du søsteren til mor?”
Forfjamset over introduksjonen, spørsmålet hans, at han ikke trodde at jeg er søsteren til min bror, at jeg tenkte jeg skulle si at det var min brors barn også videre, ble det ikke helt overensstemmelse med det jeg tenkte og det jeg faktisk svarte:
”Eh, nei, broren…”
Vanskelig å si hvem av oss som rødmet mest etter den ytringen.
Musikken stilner brått. Kvalmen kommer veltende over meg, og smerten sprer seg fra magen og inn i hjertet. Som om en klo griper om det, og ikke vil slippe taket. Jeg glemmer å puste, eller kanskje jeg ikke klarer det, slik at jeg må støtte meg mot bilen som står bak oss for å holde meg oppreist. Verden rundt meg forsvinner.
Jeg ser leppene til feststemte mennesker bevege seg, men det eneste jeg hører er ekkoet av ordene du nettopp har kastet mot meg, som sylskarpe steiner. Som om de detter fra toppen av et fjell og sender smertestøt gjennom meg hver gang de smeller innom veggen på vei ned. Dette skjer ikke meg. Ikke oss. Du er ikke sånn. Jeg ønsker så inderlig at du skal si at du tuller. At det er en dårlig spøk, og at du aldri mer skal tulle på den måten, og holde rundt meg og be om unnskyldning. Så jeg kan snuse inn duften av deg, og kjenne huden din mot min, og de trygge armene dine. Men du gjør ikke det. Du står stille og ser på meg.
Jeg hører meg selv skrike i sinne, men jeg vet ikke hvilke setninger som treffer deg. Bokstavene samles i munnen min, og leppene sender ut ord mens salte tårer renner ned langs kinnene. Jeg ønsker at du skal ha det like vondt som meg nå. Kjenne en brøkdel av min smerte. Av hvordan det føles når hjertet blør. Min følelse av å bli ydmyket, av å ha blitt løyet til. Hvor lenge, hvem vet det, hvorfor. Hvem er hun. Jeg har tusen spørsmål. Du var min beste venn, min kjæreste, min aller nærmeste, men i dette øyeblikket er du milevis unna meg…
I know that it’s over
But I can’t believe we’re through
They say that time’s a healer
And I’m better without you
It’s gonna take time I know, Look in my life
But I’ll get over you
Look in my heart
I have seen them fall apart
Now I’m ready to rise again
Just look in my hopes
Look in my dreams building
bridges from these scenes
Now, I’m ready to rise again
Caught up in my thinking
Like a prisoner in my mind
You pose so many questions
But, the truth was hard to find
I better think twice I know
that I’ll get over you
Much time has passed between us
Do you still think of me at all?
My world of broken promises
Now, you won’t catch me when I fall
Yes, i’m gonna rise, and make it all right
I’m going to be who I want to be, yeah baby
I’m going to make it all right
I’m going to make it all right
Gabrielle
Var jeg skikkelig dust?
Jeg hater når gutter ikke gidder å svare på melding. Jeg virkelig hater det. Man bør være real nok til å si i fra på en ordentlig måte, syns jeg. Men, noen ganger er det kanskje bare en ting å gjøre…
For en tid tilbake var jeg ute med en venninne og hennes kamerat. Etter endt kveld, sikter jeg meg inn mot taxikøen, mens de forsvinner videre for å spise nattmat. Noen minutter senere ringer telefonen min, og det dukker opp et ukjent nummer i displayet. Det viser seg at denne kameraten har fått nummeret av min overstadig berusede venninne. Jeg ber han sørge for at hun kommer seg trygt hjem, og vi avslutter.
I det jeg setter nøkkelen i døren hjemme (sånn ca. 10 minutter etter endt samtale), piper det i telefonen. Melding fra fyren. Jeg svarer høflig, og avsluttende.
Søndag morgen våkner jeg av nok en melding fra fyren, og innen jeg rekker å svare dukker det opp enda en melding fra han. Nok en gang får jeg avsluttet sekvensen på en hyggelig måte, men jaggu dukker det ikke opp en melding til senere på kvelden. Jeg svarer og svarer, og avslutter og avslutter.
Sent mandag kveld får jeg spørsmål på sms om jeg kan sende han mailadressen min, fordi han har en vits han så gjerne vil dele med meg. I frykt for å ende opp på en av disse videresendmoromaillistene, velger jeg å vente litt med å svare til jeg får fundert på hvordan jeg skal få avvist han på en pen måte. Tirsdag kommer og går, og meldingen går i glemmeboken. Jeg håper i mitt stille sinn at dette kan gå over av seg selv, for dette blir litt intenst.
Onsdag morgen piper telefonen klokken 0620: ”Fikk du ikke meldingen min?”
Oh my…
P.S. Dette er ikke et sånt innlegg av typen: ”Se så sjans jeg har på gutter, liksom”. Han har visstnok en tendens til å legge seg etter det meste som har pulserende hjerteslag. Sånn for å ha det på det rene.
Da er jeg på nett! Har smuglest i altfor lang tid nå, så da var det vel på tide å opprette sin egen liten skribleside. Til dere som titter innom dette innlegget; beklager laber underholdningsverdi. Men, siden jeg nå har lagt listen så lavt kan det jo hende jeg klarer å overraske i neste innlegg. Eller ikke. Alt man kan gjøre er i grunnen å vente i spenning. Jeg venter og;-)
